Tag Archives: Zakes Mda

Måter å dø på – måter å leve på

Roman
Zakes Mda:
Måter å dø på
Aschehoug 2001

Tenk deg at du er i en begravelse der folk ser så lite sørgende ut at det begynner å bli pinlig. Før seremonien begynner, snakker noen litt for hyggelig sammen med venner de ikke har møtt på lenge. Andre sovner under talen og blir vekket av sin egen mobiltelefon, og under jordpåkastelsen har enkelte lukket øynene mot vårsola og står med et lite smil om munnen. Hadde det da ikke vært fint om du kunne betale noen for å stå i mengden og sukke hjerteskjærende, hikste hver gang avdødes navn ble nevnt og ynke seg så de andre frammøtte også fikk tårer i øynene? Kanskje ikke. I Norge liker vi det ikke om noen gråter av andre grunner enn det man skal gråte for i begravelser. I Sør-Afrika ser de ganske annerledes på saken, om vi skal tro forfatter Zakes Mda.

Profesjonell sørgende
I romanen Måter å dø på møter vi Toloki, som er profesjonell sørgende. Han har innsett at døden er det eneste som er stabilt nok til å satse på i hans by, og ser på seg selv som den første utøver av en ny og verdig profesjon. Ikledd et kostyme av (det som engang var) svart fløyel, utstøter han sukk og klagehyl som framkaller en passende høylytt jamring og gråt fra de frammøtte, sannsynligvis atskillige decibel over hva vi nordmenn ville ansett for passende. Under de forholdene Zakes Mda skildrer kan ingen uttrykk for sorg være overdrevne.

Toloki møter Noria i begravelsen til sønnen hennes. Noria kommer fra samme landsby som Toloki, og nå gjenopptar de kontakten. Når vi blir kjent med disse to, presenteres vi også for det harde livet i slummen i et Sør-Afrika herjet av vold og politisk kamp. Etter hvert som forholdet mellom Noria og Toloki utvikler seg, får vi også del i deres felles forhistorie og hva som har skjedd dem etter at de begge forlot landsbyen.

Det er godt å lese en så annerledes og vakker kjærlighetshistorie. Den er tilforlatelig og lavmælt, og den tilfører historien et element av håp som blir desto sterkere fordi det synes umulig.

Vi-forteller
Da jeg begynte på denne boka, trodde jeg det skulle være en morsom, bisarr bok preget av fantastisk realisme. Jeg tror det var den svevende hatten på det knall røde omslaget som gav meg slike assosiasjoner. Det som møtte meg, var først og fremst en grusom, men nøktern realisme. Selv om det finnes elementer at det fantastiske, romantiske og morsomme også, er det alt-overdøvende i denne boka den virkeligheten som blir skildret. Denne historien er handling mer enn ord, og poetiske omskrivninger finner ikke grobunn i dette materialet.

Boka opererer med noe så sjeldent som en kollektiv fortellerstemme, en vi-forteller. Slik knytter forfatteren an til den folkelige fortellertradisjonen, samtidig som det vitner om hvor tett fellesskapet er. Alle er involvert i hverandres liv til en slik grad at landsbyen dikterer hvilken sovestilling som er den korrekte (!), og historien er noe som forvaltes av fellesskapet. Å kjenne en historie bedre enn andre gir posisjon, noe som gjenspeiles i begravelsene, hvor den som vet mest om hvordan avdøde døde leder begravelsen og forteller en ny historie om Måter å dø på. Den stilen som preger denne vi-fortellerstemmen er nesten reportasjeaktig, og det kan til tider gjøre boka litt tung å lese fordi den skildrer så mange grusomme hendelser.

Kunsten å leve
Likevel er dette en vakker og viktig bok som viser at fantasien, kunsten og engasjementet er nødvendig om livet skal bli noe mer enn bare å unngå døden. Den skildrer mennesker som midt i sin egen elendighet makter å ta vise omsorg for andre, og som klarer å skille viktig fra uviktig på en måte som krever vår respekt. Boka viser nok av eksempler på mennesker som ikke takler fattigdommen og volden på en slik måte, men blir rå og kyniske, så dette er ingen skjønnmaling av fattige mennesker.

Jeg skulle ønske alle nordmenn ville lese denne boka, spesielt i disse oljefond-tider. Den viser oss at det finnes andre måter å leve på, andre verdiskalaer enn de vi selv opererer med, og – ikke minst – at vi skulle ha gått rundt i en konstant rus av takknemlighet for de livsvilkårene og mulighetene vi selv har.

Teksten ble først publisert i Vårt Land i 2001