Tag Archives: Lars Saabye Christensen

Mørk og morsom

Roman
Lars Saabye Christensen:
Halvbroren
Cappelen 2001

Når Lars Saabye Christensen nå kommer med romanen Halvbroren, står det «storverk!» å lese i alle øyne og på alles lepper. Det er en stor roman, både i handling og i omfang, men for meg blir den for stor, og ikke stor nok.

Utgangspunktet for historien er tre generasjoner kvinner i en leilighet på Fagerborg i Oslo. Oldemoren fødte datteren Boletta etter at kjæresten forsvant i isen på Grønland, og Boletta fødte datteren Vera uten å noensinne røpe hvem som var faren. Vera blir voldtatt på tørkeloftet 8. mai 1945, rett før hun skal ut og feire tyskernes kapitulasjon. Resultatet blir sønnen med det tidsriktige navnet Fred. Taushet og savn er fellesnevnere i livene til disse fire. Romanens hovedperson, med navn etter den amerikanske sirkusdirektøren Barnum, kjenner i det minste faren sin. Arnold kom fra en forblåst øy i nord, kjørte inn i Veras liv i en rød Buick, og vant henne ved å få henne til å le. Han er liten og rund, kommer og går som han vil, og demonstrerer stadig den skapermakt ordet har. Han lever etter mottoet «Det er ikke det du ser som er viktigst, men det du tror du ser». Barnum arver hans to sentrale kjennetegn: Kroppslig korthet og et godt lag med ord.

Saabye Christensen leker seg med magisk realisme-sjangeren, og historien har mange fantasieggende burleske elementer. Dette utgjør sammen med den småbeske oppvekstskildringen en svært underholdende historie. Men den dystre dimensjonen som ligger i mødrenes savn, fedrenes synder, hovedpersonens alkoholisme og halvbrorens smerte legger et mørkt skjær over det hele.
      En av våre litteraturguruer, Øystein Rottem i Dagbladet, har allerede kanonisert Halvbroren. Man skal være en modig maur for å kritisere den samme romanen, men det får stå til i ærlighetens navn. Det er kontrasten mellom det dystre og det underholdende som gjør meg litt tilbakeholden til boka, sammen med det faktum at den er svært ordrik. Det virker som forfatteren vil ha med alt i én historie, han vil virkelig gå i dybden, men uten at det skal gå på bekostning av bredden. Han vil underholde, men også skildre livets tragiske dimensjon. For meg svekker de ulike elementene hverandre, og eventuell innsikt eller tematikk forblir uforløst, selv etter 650 sider.

Språklig har forfatteren en tendens til å drøye. Han sier ting flere ganger, og beskrivelsene fortsetter lenge etter at leseren har tatt poenget. Kortfattede karakteristikker ville gjort samme eller bedre nytte. Her er et illustrerende eksempel fra åpningen av andre kapittel, hvor vi møter den voksne Barnum: «Tretten timer i Berlin og allerede et vrak. Det var telefonen som ringte. Jeg hørte den. Den vekket meg. Men jeg var et annet sted. Jeg var like ved. Jeg var frakoblet. Jeg var ikke jordet. Jeg hadde ikke summetone, bare et hjerte som slo tungt og i utakt.» Jeg kan tenke meg mer presis ordkunst enn dette.
      Skildringen av de tre kvinnene trekker også i langdrag, nettopp fordi den oppleves som en innledning til historien om Barnum. Forfatteren er klar over at historien kan ha denne virkningen:

Og jeg kjenner at noen puster meg i nakken nå, noen puster meg i nakken, for dette er ennå ikke min historie, jeg er ennå ikke til stede i den, på banen, i varmen, og når jeg kommer meg dit, inn i historien, ut på banen, vil jeg sannsynligvis bli hengende fast i detaljenes magneter, som den bremseklossen jeg allerede er: en skolisse som ryker på vei til danseskolen […] slike ting, alt dette som noen tror er uten betydning, avsporinger, omveier, men som like gjerne kan være den gåtefulle, døde vinkelen som er nødvendig i alle fortellinger, nemlig stillheten ved siden av.

Saabye Christensen har altså en tanke om at forsinkelsene i historien er en viktig del av helheten, men det forblir uklart for meg hva dette skal tilføre historien for meg som leser. Kanskje er min lesning for orientert om budskap, resultat, kanskje krever denne boken en leser som i større grad evner å dvele i øyeblikket sammen med hovedpersonen.
       Når historien om Barnums far begynner, er det imidlertid som om farten øker, hendelsene blir mer interessante, og historien drar meg inn. Fjellryggen i engasjementskurven er imidlertid skildringen av Barnums oppvekst. Den delen av boka koste jeg meg virkelig med, og spesielt skildringen av forholdet mellom halvbrødrene er ofte rørende og morsom. Høydepunktet i så måte er scenen hvor Barnum og Fred blir intervjuet i anledning Freds ventede bokserkarriere. En liten smakebit:

– Hvordan skal du slå Asle Bråten? Fred trakk pusten. – Hvem? – Asle Bråten. Det er han du skal bokse mot om to dager. Fred vred seg på stolen. – Hardt, sa han. – Hardt? – Ja. Jeg skal slå ham hardt. Ditlev lo lavt mens han skrev. – Du kan få sagt det, Fred. Kanskje du kan fortelle litt om deg selv? – Jeg må pisse, sa Fred.

Det er fornøyelig, men også kjent stoff. Oppvekst på 50- og 60-tallet er ikke akkurat ukjent terreng i norsk litteratur.

Når hovedpersonen nærmer seg voksenlivet, føles det som romanen kommer inn i en avslutningsfase. Språket blir stakkato og kortfattet, det virker som skjebnen allerede er forseglet, og engasjementet fordufter. Da er det nesten 150 sider igjen; altså en laang, slak nedoverbakke mot en tvetydig slutt.
      For en tålmodig leser er dette mye god underholdning og mye å tolke og tenke videre på. Jeg synes ikke innholdet holder for hele 650 sider, men sannsynligvis vil nesten alle andre enn meg kommer til å elske denne romanen.

Teksten ble først publisert i Vårt Land i 2001

Advertisements