Tag Archives: Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer: Historier om trøst

I drift mellom kroppar: Ida Hegazi Høyer skriv godt om sex, men det er noko distansert og retningslaust over historiene.

Sorg ser ut til å vere eit sentralt tema denne bokhausten. I fjor haust var det som at alt eg las handla om angst. Om kretsinga rundt slike tunge tema speglar forfattarstanden, det kulturelle klimaet eller berre meg som kritikar kan eg ikkje seie sikkert, men skulda for alt har nok marknadsliberalismen, akkurat det er eg aldri i tvil om. Så no lurer eg på om Ida Hegazi Høyer kan ha liknande baktankar når ho portretterer ei ung kvinne som døyver si indre smerte gjennom sex med framande? Historier om trøst tar oss med på ei reise gjennom europeiske soverom.

Sex og stemning
Ida Hegazi Høyer har sidan debuten i 2012 gitt ut éi bok i året, og den nye boka er hennar femte. Det er ingen tvil om at Høyers debut viste eit stort, litterært talent og at ho har utvikla seg vidare sidan, men eg synes nokre av utgjevingane ber preg av at det går fort unna. Historier om trøst har tydelege kvalitetar, men manglar den konsentrerte intensiteten og det oppfinnsame språket som eg tidlegare har sett så stor pris på hos Høyer.

Dei tre historiene om flyktige kjærleiksrelasjonar er lagt til i utanlandske storbyar; Lisboa, Berlin og Brussel. Både tittelen, Historier om trøst, og slikt den kvinnelege forteljaren seier gjer at boka kan lesast i forlenginga av romanen Unnskyld (2014). I denne intense og tragiske kjærleikshistoria, Høyers beste bok så langt, tar ein ung mann livet av seg når fortrengde traume brått blir avdekkja. Eit viktig symbol var ei gul badeand. Når ei badeand også dukkar opp hos mannen i den første historia i årets bok, skaper det difor ein samanheng som igjen peikar mot traumatisk fortid. Historia tar etterkvart ei uhyggeleg vending som er interessant konstruert, men krasjar med det flate stemningsleiet i teksten.

Den andre historia er den som i størst grad utforskar andre perspektiv på både kjærleiken og verda. Her blir den heterofile kvinna saman med ei anna kvinne som er innvandra frå eit afrikansk land og som deler ut klede til flyktningar. Høyer klarer å bruke skildringar av intimt samliv til å få fram tre heilt ulike pardynamikkar i dei tre historiene, ikkje minst får hovudpersonen tydeleg ulike roller. Det er godt gjort og det mest imponerande i boka. Ho skriv også nøkternt og godt om sex, det blir verken latterleg eller platt.

Psyke og samfunn
Men hovudpersonen er i alle tre historiene likegyldig og uforsiktig på ein måte som gjer at ho verkar lett deprimert, og ho flyktar frå eit tap i fortida som berre blir hinta om. Dette, samt at handlinga er lagt til byar i Europa kor kvinna søkjer trøyst hos framande, minner sterkt om Amalie Kasin Lerstangs debutroman Europa (2014). I begge bøkene får vi glimt av livet under heilt andre vilkår enn dei norske, men det er vanskelegare å tolke karakterane i eit samfunnsperspektiv hos Høyer. Men grunnen til den lunkne omtalen min er likevel ikkje det, men at historiene blir keisame når det ikkje skjer stort meir enn at to menneske møtast og blir intime. Framstillinga er detaljert og distansert på same tid, og har noko retningslaust over seg.

Ein kan velje å lese det også som uttrykk for kva stemning som rår blant unge vaksne i Europa for tida: At alt er usikkert og utbyttbart, ikkje berre jobbar, men også kjærastar, og at alle shoppar rundt for å skaffe seg det dei treng av både materielle goder og omsorg. Det bør altså vere mogeleg å skulde på marknadsliberalismen her òg.

Meldinga er tidlegare publisert i Dag og Tid.


Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde

Uferdig øymysterium: Fortellingen om øde er tidvis frisk og fin, men har ikkje blitt ein fiksjon lesaren kan fortape seg i.

Ida Hegazi Høyer vart i vår upeikt som ein av dei ti beste forfattarane under 35 år i Morgenbladets kåring. Eg har med åra blitt stadig meir i tvil om slike rangeringar eigentleg tilfører samtalen om litteratur noko viktig, og ei kåring som tar med éin barnebokforfattar, men overser Maria Parr, har uansett langt på veg diskvalifisert seg sjølv. Men når merksemd først skal fordelast, er Hegazi Høyer ein av dei nye forfattarane eg har stor tru på.

Sidan debuten i 2012 har ho utgjeve éi bok i året, og har både eit språk og ein sans for dramatiske verkemiddel som skiljer seg ut. Fortellingen om øde viser berre delvis desse eigenskapane. Trass mange gode element, er det liksom noko som manglar.

Eit verkeleg mysterium
Ida Hegazi Høyer har tatt utgangspunkt i verkelege hendingar som tidlegare er skildra både i bøker og dokumentarfilmen The Galapagos Affair: Satan came to Eden (2013). Nokre få menneske utvandra på 30-talet til ei av dei vulkanske Galápagos-øyene, Floreana. Så tok folkt til å forsvinne, og det vart aldri klart kva som hadde hendt. Fortellingen om øde er likevel langt frå ein dokumentarroman, noko forfattaren signaliserer ved at ho har endra på namn og fakta. Til dømes var det ikkje ein einsleg mann som kom først av desse busettarane, slik ho skriv, men eit ektepar.

Hegazi Høyers versjon gir imidlertid høve til å utforske ambivalente kjensler knytt til det sosiale livet: Sjølv om ein kan lengte etter å vere fri frå andres blikk, er det først når ein har erfart å vere heilt aleine at ein innser kor viktig sosial kontakt er. Likevel skal det ikkje meir enn ein to-tre personar til før problema oppstår: Kven bestemmer, og korleis løyser ein konflikter?

Spørsmålet om kva som skjer med moral og sivilisasjon når ei lita gruppe menneske skal overleve på ei aude øy, gir stort potensiale til å kombinere eksistensielle problemstillingar med element av både spenning, skrekk og romanse. Av alle fiksjonar som utforskar dette er kanskje William Goldings klassikar Fluenes Herre (1954) mest kjend. Eit nyare døme er TV-serien Lost som tidleg på 2000-talet fengsla mange med historia om overlevande frå eit flykrasj på ei øy som viser seg å skjule ei rad mysterier.

Hegazi Høyers versjon over temaet minner på eit vis om sistnemnde, mellom anna fordi øya sjølv blir framstilt som eit medvit som observerer og vurderer menneska, og som leikar med dei når ho lar ein passasje gjennom klippene av og til vere open og av og til lukka. Handlinga tematiserer også skiljet mellom dyr og menneske, spesielt når ei øgle blir emosjonelt viktig for ein einsam mann og eit nyfødt barn ser ut til å likne meir på øgla enn foreldra.

Det mest interessante i boka er kontrasten mellom den kjenslevare, triste Marie og frodige, maktglade baronesse Bertha som troppar opp på øya med eit harem av elskarar. Begge er sterke, men med motsett forteikn; Marie fordi ho har nok med sitt indre liv, baronessa i kraft av sin leikande seksualitet. I ei nydeleg scene blir Marie redda av baronessa etter å ha lagt på svøm i lyset av eit vulkanutbrot, og dei får selskap av all slags havvesen som rømmer i flokk både under og over havflata. Det er Hegazi Høyers store styrke at ho kan kunsten å fortelje gjennom slike visuelt sterke bilete utan å overforklare eller prøve å presse ein narrativ logikk inn i alt.

Uerbødig språkbruk
Også i språket tøyer Hegazi Høyer grensene for det vanlege og forståelege, og det er ikkje alltid vellukka. Merkelege setningar som denne verkar berre slurvete: «Hvor mye eller lite et brev kunne inneholde, og enda så umulig å endre bakken under den lesende.» Men eg likar samtidig det uerbødige i at ho tillett seg å sameine det humoristiske og det høgstemde, og i den sterke viljen til å finne eit individuelt uttrykk. Språket har også ein musikalitet som viser seg i ulike former for rim og lange, rytmiske setningar.

Fortellingen om øde er i sum ei tidvis frisk og fin blanding av poetisk mystikk og usentimental psykologiske utforsking, men Hegazi Høyer får uventa lite ut av det dramatiske potensialet i dei historiske hendingane. Fiksjonen blir ikkje fullstendig og truverdig nok til at lesaren kan fortape seg i verda mellom permane. Og i mangel på tilgjengelege aude øyer er det jo gjerne det vi vil.

Ein litt kortare versjon av teksten er publisert i Dag og Tid.


Ida Hegazi Høyer: Unnskyld

Der det gjer vondt: Ida Hegazi Høyer viser både mot og evne når ho utfordrar det idealiserte kollektive sjølvbiletet vårt. 

Ingen likar altfor blanke fasader, men vil vi eigentleg vite kva folk har i skapa og kva som skjer der ute i skogen?

Unnskyld er Ida Hegazi Høyers tredje roman på tre år, og i tilbakeblikk er den tematiske samanhengen så sterk at det er naturleg å lese bøkene som del av éit prosjekt: Ho utforskar det som er fortrengt i det på overflata velfungerande norske samfunnet. Dei to tidlegare titlane Under jorden og Ut er talande for viljen til å sprenge dei snevre rammene for vårt kollektive sjølvbilete. Under jorden handlar om ein vordande forfattar som møter bygdedyret i både konkret og overført tyding. Ut grev i eit tilsynelatande perfekt familieliv og granskar kva menneskesyn som viser seg i institusjonane der dei sterkt mentalt og fysisk funksjonshemma er gøymde vekk.

I den nye romanen går Hegazi Høyer uredd inn i det aller såraste punktet i kjernefamilie-samfunnet: Kor mykje born kan lide der dei sosiale nettverka er få og veike og privatlivet heilagt. Jeg tenker nok du skjønner det sjøl er tittelen på boka av Jon Gangdal om lille Christoffer som døydde fordi ingen i nærmiljøet greip inn og hindra overgrepa han vart utsett for heime. Hegazi Høyer utforskar no kvifor vi ikkje skjønar og ikkje gjer noko i slike situasjonar. Unnskyld er difor ein velvalgt tittel.

Umoden kjærleik
Ei ung kvinne kjem heim og finn kjærasten hengande etter halsen på soverommet. Historia vidare er fortalt i tilbakeblikk av eg-forteljaren til han som no kun er eit «du» i skrifta – ho granskar minnet for å skjøne det som har skjedd og om ho kunne ha gjort noko annleis.

Så får vi historia som starta med den store kjærleiken: «Første gang jeg så deg – jeg kom til å kle av meg alt». Dette skjer i strandkanten, og før natta kjem, er dei kjærastar av det slaget som ikkje ser vitsen med andre folk.

Som dømet viser, har Hegazi Høyer ein poetisk og dramatisk stil; det pregar både val av tema og språket. Sjølv om eg likar måten ho skriv på, opplevde eg i starten boka som tung og uspennande – kjærleikshistoria var heller irriterande umoden enn romantisk, og det låg i tjukke lag at mannen ville vise seg å vere ein annan enn forteljaren trudde. Men etterkvart festa historia grepet. Spesielt kontrasten mellom den kjepphøge filosofistudenten med alt sitt prat om kompromisslaus individualisme, og biletet som vaks fram av den guten han ein gong var, gjorde teksten kompleks, gripande og tankevekkjande.

At forteljinga i starten er prega av synsvinkelen til den umodne 20-åringen, viser seg å leggje eit nesten barmhjertig slør av naiv uforstand over møtet med ein tungt traumatisert person. Men gradvis får både ho og vi større innsikt, ikkje minst i kor vanskeleg det er å ta inn andres smerte og vite korleis ein kan hjelpe – og kor lett det er å svikte trass gode intensjonar.

Sterke scener
Boka har scener som er vondt sterke både biletleg og emosjonelt. Som skildringa av den lille guten i barnehagen som først er utagerande, men så blir apatisk. Eller elgen og rådyret som er kvesta av ei påkøyrsle og ventar på døden saman. Symbolikken er gjennomgåande tydeleg, men også treffsikker, dermed klarer Hegazi Høyer både å vekke kjenslene og utforske eit psykologisk komplisert emne: Korleis fortrenging som psykisk sjølvforsvar artar seg både individuelt og sosialt. Eg kan ikkje uttale meg om kor godt ein psykiater vil meine at ho lukkast, men litterært er det overtydande.

Etter ein sterk debut og ei litt svakare andrebok er Hegazi Høyer dermed attende på rett kurs: Mot ein interessant og original forfattarskap.

Ein litt kortare versjon av meldinga er publisert i Dag og Tid.

 

 


Ida Hegazi Høyer: Ut

Ida Hegazi Høyer vil opne opp og bryte ut, men når ikkje heilt gjennom til lesaren.  

Ida Hegazi Høyer debuterte sterkt og godt med romanen Under jorden i fjor. I år følgjer ho opp med ein roman som held tråden både i språk og tematikk: Igjen handlar det om ei kvinne som har trang til å bryte seg ut av eit veltilpassa kvardagsliv, og inn i noko som både er mørkare og sannare.

Det startar svært lovande, med ei scene som vaklar mellom poetisk bilete og spøkelseshistorie. Kvinna står på kjøkkenet og lagar mat til mannen og sonen då ho merkar at noko ikkje lenger er som før: «Det kommer som en speilhvit tåke inn i hagen, inn i veggene, som et godstog, som en sommerfugl. Som et annet hus i huset.» Originale, gjerne tvetydige formuleringar som denne har alt blitt signaturen til Hegazi Høyer, og er det eg likar aller best ved stilen hennar. Ho er best når det uverkelege og det verkelege glir over i kvarandre, utan at det heilt lar seg forklare kva som skjer og kvifor.

Skurr på lina
Middelklasselivet vert teikna opp med brei pensel – ikkje utan sarkastisk humor. Men sjølv om dette er ein roman der det skal skurre, er det noko med skildringa av familielivet som kling falskt for meg. Mor, far og barn-familien minner altfor mykje om den typiske, lukkelege middelklassefamilien som er utgangspunktet for så mange Hollywood-filmar. Å leve det perfekte liv er visst så leikande lett – heilt til det byrjar å skorte på viljen.

Sjølv om realisme ikkje ­treng å vere litteraturens fremste mål, er det eit problem for gjennomslagskrafta til boka at detaljane ikkje er truverdige. Spesielt blir den sju år gamle sonen ein statist på same måte som ungar ofte er i filmar: Fyller funksjonen sin i plotet, men forsvinn deretter stille ut av biletet slik at dei vaksne kan konsentrere seg om sitt eige drama.

Hamsteren, eit sentralt symbol i forteljinga, er eigentleg eit nattdyr heilt ueigna for kos, men spring her i hamsterhjul heile dagen og søv i armkroken om natta. Og blir to gongar erstatta av nye dyr, presentert som det same gamle, utan at sonen protesterar. Sjølvsagt dukkar det etterkvart opp ein hamster som ligg og rotnar i eit hol i veggen. Dermed brukar forfattaren den same gnagar-symbolikken som i debutboka, men langt mindre verknadsfullt. Det retoriske poenget ser ut til å vere ein kritikk av ideen om at foreldre bør – eller kan – skjule livets vonde realitetar for borna sine.

Konvensjonelt opprør
Men romanen handlar heldigvis om meir. Hovudpersonen jobbar som pleiar ved ein heim for tilbakeståande eller svært pleietrengande pasientar. Skildringane herfrå treff sikrare og hardare, og reiser effektivt spørsmålet om kor dei gode intensjonane sluttar og maktbruken tar til.

Eg har sansen for prosjektet til Hegazi Høyer, at ho vil opne for den sanninga som er fortrengd fordi det verkar for risikabelt å konfrontere ho. Det er også modig å problematisere korleis vi ser på menneske på eit særs lågt funksjonsnivå, og samstundes bringe inn tema som seksuelle tenester og dødshjelp.

Likevel klaffar det ikkje heilt. Det er noko konvensjonelt i korleis romanen spelar det veltilpassa fasadelivet opp mot det dyrisk basale, og i korleis opprøret endar i ein «sunnare» harmoni. Språket er også mindre fortetta og radikalt enn i debutromanen. Ut har difor blitt ein av mange romanar som trass tydelege kvalitetar, ikkje skaper sterke kjensler verken den eine eller den andre vegen.

Tidlegare publisert i Dag og Tid.


Ida Hegazi Høyer: Under verden

Ida Hegazi Høyer har skrive ein opprørsk, intelligent og velkomponert debutroman om å finne ein heim. Ho bør vere ein sterk kandidat til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Debutromanen Under verden har alt gitt Ida Hegazi Høyer ein plass på NRK si liste over årets 12 beste romanar. Det var høgst fortent. Hegazi Høyer skriv setningar som får meg til å stoppe opp og undre meg for så å lese ivrig vidare; det er eit gåtefullt mørke i formuleringane og eit sug i tankane som gjer Under verden til ein spennande stad å vere.

Å vere blant menneska
Det både startar og sluttar med ”den umulige sorgen, å ville hjem.” Eg-forteljaren i boka har busett seg i ei gamal hytte i Aurskog Høland for å vere aleine og skrive, men må jobbe på Cubus for å klare seg. Kollegaene er henne totalt likegyldige, ho hugsar verken kven som er kven eller kva dei heiter. Generelt er ho uengasjert på ein måte som signaliserer depresjon, samstundes som det har ein komisk effekt: ”Hytta ligger nøyaktig en kilometer eller tre fra puben, og etter å ha syklet rundt et vann eller et jorde eller begge deler, stopper jeg her og går inn.” Etter kvart blir ho likevel kjend med naboane, og kjem også nærmare nokre av dei enn det som blir sett pris på.

Per Petterson opptrer både som forfattarideal og ein person i nærmiljøet, og skildringa av arbeidet den namnlause kvinna legg ned for å rydde og reparere den forfalne hytta si, minner om livet til den vaksne forteljaren i Ut og stjæle hester. Det er ein subtilt formidla emosjonalitet og ein visuell kvalitet i skildringane til Hegazi Høyer som ikkje gjer skam på nokon av partane i ein slik intertekstualitet.

Plagsomt sterk er skildringa der kvinna finn rottereiret som har skapt vond lukt i gangen hennar: Ei gigantisk rottemor, skada av fleire musefeller, orkar knapt å hvese mot hammaren vert løfta mot henne og den svoltne rotteyngelen hennar. Scena illustrerer ei sentral, men ambivalent innsikt i boka: ”hjemme handler om retten til å kaste ut”. Det er ei utsegn som rommar både trangen vi har til å råde over vår eigen heim og innsikt om den valden territoriell kontroll av ein heim eller eit land er tufta på.

Opprørsk estetikk
Hovudpersonen i boka står i spenningsfeltet mellom den trygge, men potensielt kvelande menneskefellesskapen og den frie og farlege naturen, representert ved det mystiske ”Dyret”. Men sjølv om det kan verke som ho gir slepp på det som gjer henne til ein framand då ho oppgir skrivinga for å ”begynne med det verkelege”, er slutten poetisk og mystisk open.

Det paradoksalet litterære uttrykket ein viktig kvalitet ved boka, og ikkje minst refleksjonen rundt dette. ”For det er tydelig, helt uomformelig klart, at alt som er tydelig ikke bare er dødelig kjedelig, men også fullstendig irrelevant. Da vil jeg heller være dette: min egen selvmotsigelse av bare uholdbare holdninger. Samme for meg? Det viktigste av alt må forbli uklart og omskiftelig, slik den største formen er usynlig, umulig å hente ut, umulig å sprenge.”

Slike formuleringar kan verke litteraturvitskapeleg ”flinke” med sine assosiasjonar til Maurice Blanchots teori om at fragmentet og paradokset er dei sannaste litterære uttrykka. Men det er sterkt gjort av ein debutant å setje ein slik poetikk ut i livet; eg synes den elegante sirkelkomposisjon også tek vare på paradokset.

Det er godt at Hegazi Høyer sjølv ikkje kasta tastaturet ut av vindauget, eventuelt at ho  gjekk ut og henta det igjen. For ho høyrer definitivt heime i litteraturen.

Tidlegare publisert i Dag og Tid.