Tag Archives: Gro Dahle

Gro Dahle: Søster

Ei søster å bli glad i: Gro Dahles diktsamling Søster hallar mot det overtydelege, men flyt godt på varmen og sjarmen.

Gro Dahle har gjennom forfattarskapen sin vore spesielt oppteken av korleis vi blir sosialisert inn i verda: Vanskane med å finne dei rette orda og skjøne dei uutala normene for sosial omgang, når vi skal nikke, takke og le. Og ho har ofte skildra den vanskelege kjærleiken, relasjonen som startar så fint, men blir vanskelegare etterkvart. Dette er også tema i den nye diktsamlinga Søster. Men årets utgjeving er lys og humoristisk, i motsetnad til den førre, lagt mørkare samlinga Støvet, skyggen, hunden og jeg (2011) som skildra einsemd og depresjon.

Dahle går laus på omgrepet og realiteten «søster» frå alle vinklar, samstundes som dikta til saman er ei forteljing om korleis ei søster kan vise seg å bli noko mykje meir utfordrande enn den søte omsorgspersonen diktar-eg’et fantaserer om. Ein komplisert relasjon til mor ligg også bak idealiseringa av fenomenet søster, dermed blir samlinga ei gransking av ambivalensen i nære kvinnefellesskap både i og utanfor familien.

Diktsamlinga held den direkte, lett naive tonen som er karakteristisk for Dahle. Typisk er det òg at indre tilstander blir projisert ut på verda og biletlege talemåtar konkretiserte: «Jeg vil ikke være noen byrde,/sier moren min./ Hun henger over skuldrene mine». Språkleiken og sansen for det uventa («el-drevne søstre»), gjer at eg ofte småler under lesinga. Men det som mest av alt pregar Dahles stil, er det skarpe blikket for både det vanskelege og det vakre i det vanlege.

Gro Dahle har gitt ut ei rekkje prisløna barnebøker i samarbeid med ektemann og teiknar Svein Nyhus, og ofte tar dei opp vanskeleg emne på måtar også vaksne kan ha glede av. Også dikta hennar har rørt seg i retning av all-alder-litteratur. Det er potensielt eit stort kompliment, berre tenk på Alf Prøysen. Mi einaste innvending er at samlinga hallar mot det overtydlege når dikta i så liten grad tøyer kvardagsspråket. Søster flyt likevel godt på varmen og sjarmen.

Meldinga er tidlegare publisert i Dag og Tid

Advertisements

Gro Dahle: Loop

Verden gjort underlig: I Loop skriver Gro Dahle poetisk, morsomt og naivistisk om hvordan verden blir til for hver og en av oss.

Disse korttekstene er spennende lesning, men først og fremst på det språklige planet. Dette er ikke en slik bok du leser for å se hvordan det går, men en slik bok du leser om igjen for å se hvordan det står. Den lille, rare og fine boka kan skildres som en slags dannelseshistorie for den kvinnelige hovedpersonen, og har da også undertittelen En loggbok. Men de korte prosatekstene på omtrent én side beveger seg i mellomrommene mellom sjangrene. De kan være både dagbok, fabel eller en diktsyklus, og de føyer seg løselig sammen til et slags romanunivers. Bokomslaget viser det matematiske tegnet for uendelig. Inni boka finner vi en skildring som forener det unike ved ett menneskes liv med de sykliske mønstrene vi inngår i.

Gåtefull
Vi følger bokas jegperson fra skapelsen av en verden, gjennom en smertefull sosialisering til ny trygghet. Boka har tre deler: Inngang til paradis, Exit og En ny himmel. De kan leses som skildringer av henholdsvis barndommen, med sin umiddelbarhet og oppdagelse av verden, tenårenes identitetskrise og sosiale usikkerhet, og et voksenliv sammen med en livspartner, med de konfliktene det innebærer. Men en slik inndeling er forenklende.

Gjennom en punktvis fortellermåte som legger seg nær det irrasjonelle og drømmeliknende, løses sammenhengen mellom ett konkret liv og teksten opp. Noen steder kan skildringene like godt leses som bilder på enkle stammekulturers møte med mer kompliserte samfunn, eller hele menneskehetens sivilisasjonshistorie. Dahle filosoferer rundt hvorfor språk oppstår, hvordan det først åpner verden for oss, deretter former verden for oss, og til sist blir regler vi føler oss bundet av. Gåtefulle sammenhenger og uventet ordbruk gjør tekstene poetiske og interessante, og språket blander stilnivåer, som Bibel-allusjoner, hverdagsspråk og absurd billedbruk. De absurde innslagene spraker av fantasi og språkglede, og hever leseropplevelsen mange hakk. Her nærmer teksten seg diktet; innholdet formidles først og fremst gjennom metaforer og allusjoner. Andre ganger formidles innholdet enkelt, direkte og lett gjenkjennelig. De uventede vriene og hoppene i teksten gjør lesningen morsom som en tur i berg og dal-bane med mange looper som får deg til å se verden opp ned.

Samtidig er det noe velkjent med problematikken, om hvordan «naturmennesket» sliter med å forstå de sosiale reglene. Er vi ikke sosialiserte fra første vræl? Dette «naturlige» er vel heller noe vi må lete oss tilbake til gjennom fantasien og kunsten. Men det naive blikket synliggjør sosiale spilleregler på en morsom måte, for eksempel lytterollen med sine standardiserte fraser, og venninnepraten om alt og ingenting. Ved å dra den sosiale usikkerheten vi alle kan føle lenger enn langt, skaper Dahle en befriende humor:

Jeg får blomster. Det skal være en gave, en påskjønnelse. Så fine, sier jeg. Tusen takk. Jeg er i tvil om jeg har takket nok. Jeg tar i litt for å være på den sikre siden. Tusen, tusen takk, sier jeg. Det er altfor mye. Jeg klarer ikke stoppe. De er helt fantastiske. Nå er jeg over streken. De ser på meg, brydd. Jeg har lyst til å gråte. Jeg smiler fra øre til øre. Jeg klarer ikke stoppe. Den fineste buketten jeg har sett, sier jeg og vifter med buketten.

En ny himmel
Gro Dahle er kjent for å innta barnets ferske blikk på verden. Dette forbindes gjerne med det originale, ukompliserte og morsomme. I Loop representerer dette blikket like mye fremmedgjorthet, sosial redsel og anstrengelser for å greie den tilpasningen som framstår som tvingende nødvendig. Skammen knyttes til språket, som vi beskriver hverandre med og sammenligner oss gjennom. Opplevelsen av skam blir igjen drivkraften bak hovedpersonens forflytning fra den tilnærmede paradisiske uvitenhetstilstanden til det gjennomregulerte samfunnet. Samtidig kommer det fram at den tilsynelatende «paradislignende» tilværelsen ikke var et værende sted for hovedpersonen, det var noe kunstig med harmonien, og hun ble tiltrukket av det disharmoniske. Derfor går det ingen vei tilbake.

Veien til En ny himmel går gjennom relasjonen til et annet menneske. Dermed sluttes også sirkelen, eller loopen, idet hovedpersonen på siste side nærmer seg en ny verdens skapelse, hvor hun skal være den formgivende. Dette gjør Dahle på en stilsikker måte, og det blir rent vakkert når hovedpersonen endelig er i stand til å klippe hull i «all verdens fryktelige tapeter. Blendverk, sansebedrag og illusjon» for å skape sine egne figurer.

«Underliggjøring» er når litteraturen får oss til å se verden med nye øyne, noe som ofte har blitt definert som litteraturens viktigste oppgave. Dahle gjør verden både underlig og gjengjennelig, men først og fremst sprenger hun språket så verden kan bli litt åpnere.

Tidligere publisert i Vårt Land.


Sjarmerande frå Dahle

Ingen skriv enkelt om alvorlege emner som Gro Dahle.

Biletbok
Gro Dahle:
Ikke gi opp håpet, Werner
Cappelen Damm 2005

Det er ei vakker bok Gro Dahle har utgitt no. Innhaldet må vel karakteriserast som ei enkel illlustrert forteljing, men den totale utforminga har blitt ei lita perle. Det er for fyrste gong Dahle sjølv som har laga illustrasjonane, og det har ho kome vel ifrå. Dei er ei sjarmerande blanding av enkle strekteikningar og kollasjar i svart-kvitt. Eg er ikkje kunstkjennar, men eg synest Dahle har ein god og humoristisk strek som kler teksten. Spesielt artig er bruken av fotografi og notebilete som er lagt inn i kollasjane.

Teksten er, som så ofte hos Dahle, enkel på grensa til det simplistiske, men det skin stadig gjennom at vi har å gjere med ei dame som vel orda sine med omhu. Stadig møter vi ein lågmælt humor, både i teksten og bileta, men innhaldet er eksistensielt alvor servert på ein på ein lett og liketil måte. Boka handlar om Werner, som alltid har budd saman med faren sin. Når faren døyr, byrjar etter ei stund jakta på nokon å dele livet sitt med, dyr eller menneske. Og i den prosessen får vi også innblikk i korleis Werner sitt liv har vore, og korleis han har blitt forma. Han er ein forsiktig mann som opplever mykje død etter kvart, og han blir ikkje modigare av det. Han lever eit stille liv, stille og forsiktig som så mange gjer.

Det handlar på sett og vis om korleis kvart menneske navngir og tolkar verda si, slik Adam ein gong i Paradis leita etter nokon som kunne halde han med selskap, og gav navn til alle dyra. Den forrige boka eg las av Dahle, var prosalyrikksamlinga Loop (2001). Den hadde noko av den same tematikken; då handla det om korleis mennesket blir sosialisert inn i verda. Også i boka av året ser vi sirkeltematikken, korleis kvar generasjon vert forma av den forrige. Men eg skal ikkje seie så mykje meir om teksten, han talar best for seg sjølv. Her er ein liten smakebit:

Werner var alene i hagen. Werner var alene i gangen. Han sto foran speilet og tenkte på faren sin. Han tenkte litt på moren sin også og på hunden og på katten og på en elv som gled sakte over ruglete steiner. Han tenkte på ein kråke med brukket vinge. Og på en gris han hadde sett bilde av i avisa. Werner hadde hørt at griser var både intelligente og sjarmerende dyr. De kunne finne veien ut av labyrinter, og spille tv-spill ved å trykke med kloven. Imponerende saker. Du skal hete Gris! sa Werner.

Det er sjølvsagt mangelfullt å lese teksten utan å sjå bileta. Så gå i bokhandelen og ta ein kikk! Dette er ei sjarmerande, lita bok som kan glede både vaksne og born. Og ho toler mange gjennomlesingar. For ingen skriv enkelt om alvorlege emner som Gro Dahle.

Tidlegare publisert i Dag og Tid.