Torild Wardenær: Forløp

Eg hadde lova meg sjølv at eg ikkje skulle bruke s-ordet i mi neste melding av poesi. For sjølv om haustens debatt om bruken av levande modellar i litteraturen har fått fram etiske problemstillingar det er verd å reflektere over, så har eg også blitt meir overtydd om at fokus på det sjølvbiografiske kan føre til for snevre lesingar. Eg må likevel slå fast: Om ein les norsk samtidspoesi med ein hypotese om at det sjølvbiografiske og det prosaisk forteljande breier seg også her, så vil både Nils Chr. Moe-Repstads Wunderkammer (som eg skreiv om i førre nummer av BLA) og Torild Wardenærs Forløp passe inn i biletet.

Forløp er enklare formulert enn Wardenærs ni tidlegare diktsamlingar, her lar Wardenær diktet gjere det ho så vakkert skriv i Psi (2007): «vise fram sitt sanne gammelmodige hjerte». Eg vart så tiltrekt av språket at eg kasta meg over resten av forfattarskapen, og slik fann eg ut at Forløp tar vidare tematiske og formmessige trekk frå tidlegare bøker, kanskje spesielt Paradiseffekten (2003).

Eit utforskande eg
Sjølv om Wardenær har blitt samanlikna med eit av dei mest sentrallyriske, inderlege diktar-eg’a vi har, nemleg Stein Mehren, ville eg ikkje ha plassert forfattarskapen i sentrallyrikken. Rett nok finst det eit karakteristisk «jeg» i mange av dikta, men det går inn i ulike roller. At Wardenær skriv med eit tydeleg kvinneperspektiv, som det har blitt hevda, kan eg heller ikkje sjå; kanskje er eg like blind for det som menn gjennom tidene har vore for at mannlege forfattarar har mannsperspektiv.

Wardenærs dikt er først og fremst kjenneteikna av ein intellektuell utforskingstrong som rettar merksemda ut mot verda. Både i tematikk, uttrykk, humor og kjærleik til konkret kunnskap viser dei litterær slektskap med Inger Elisabeth Hansen og Nils Chr. Moe-Repstads siste bøker. Som ho skriv i Mens Higgsbosonet gnager (2011): «Vakrere kan det ikke bli, /mer vitenskapelig kan det ikke bli.»

Wardenær har hatt innslag av prosadikt i samlingane heilt frå debuten I pionertiden (1994), og denne forma har blitt meir dominerande utover i forfattarskapen. Ho har også operert med seriar av likt titulerte prosadikt, som til dømes Gudinnedikt I–XIII i Titanporten (2001). Det nye i Forløp, som ikkje er merkt med sjanger, er at dei til saman 40 tekstane er nummererte, ikkje titulerte, og at det er naturleg å lese dei som kapittel i éi lang forteljing. I det minner Forløp om forteljande langdikt av den typen Øyvind Rimbereid og Ruth Lillegraven har hatt stor suksess med.

Sjølv om Forløp er meir prega av patos og sjarm enn av det intellektuelle og sjølvironiske viddet eg har sett i tidlegare samlingar, viser Wardenær også her sin vinnande, smått absurde humor: «Den skamløse peonen slår flere av de frammøtte fra sans og samling og tvinger noen av dem til å fortsette å sørge, eller til å fortsette med en utrettelig forkynnelse av poesien.» (25. dikt). Overraskande vendingar som dette, samt det at tekstane er sett saman av tilsynelatande ikkje-relaterte element, gjer at eg les dei som prosadikt snarare enn prosa.

Mellom liv og død
Det er eigentleg å tøye omgrepet sterkt å kalle Forløp sjølvbiografisk, men forteljinga gir inntrykk av å vere personleg. Wardenær skildrar i medisinske termar korleis jentefosteret Kvint utviklar seg gjennom 40 veker, frå ho vert unnfanga til fødselen – samstundes som ho fortel om foreldra Ma og Pa, eldre generasjonar representert av MaPa og OldeMa samt hendingar i samtida. Året er 1951, då Wardenær sjølv var fødd. Det var difor eg kom i tankar om at ein kan sjå boka som ein humørfylt variant av autofiksjonen. For her ligg det litt av eit potensial for den som skulle ønskje å overgå Karl Ove Knausgård i å skildre eige liv: Start med utviklinga i livmora, skriv så éi bok per følgjande leveår …

Forløp har som sentralt motiv det underet som skjer kvar gong eit nytt menneske blir til; første ord er «Ingen», siste er «verden». Men samstundes som livskreftene byggjer ein ny kropp i morskroppen, herjar dødskreftene. Både ved at alt liv naturleg går mot døden, gjennom ulukker og ved at målretta forsking og politikk framstiller og brukar fryktelege våpen.

At Wardenær legg så stor vekt på nyhenda desse 40 vekene, gjer at Forløp ved første blikk kan verke som ei nostalgisk oppsummering av Hvem Hva Hvor 1951 som kulisse for portrett av dei vordande foreldra. Men temaet er den framleis aktuelle kontrasten mellom dei uendeleg sårbare og avanserte prosessane eit menneskeliv blir til gjennom og dei brølande brutale og banale politiske hendingane som formar verdshistoria. Desse to livssfærane står mot kvarandre også ved at det som er viktigast av alt i familiekretsen – at ein skal ha barn og at alt går bra – har null vekt i det politiske maktspelet, kor det einskilde mennesket alltid betyr mindre enn fellesskapsinteressene.

Dette perspektivet ser vi til dømes i det 23. diktet kor den gravide Ma og Pa giftar seg. Same dag, 3. august, feirar folk i Kongo «Foreldrenes dag»: «De eldre blir feiret av sine etterkommere, noen av dem har avhogde / hender eller føtter.» Dette viser attende til diktet to sider før, kor det at Ma les om «the horror» i Joseph Conrads Heart of Darkness blir samanstilt med den belgiske kolonimakta si «framferd i Kongo».

Poetisk symbol med bly og plast
Sprengingar av hydrogen- og atombomber er eit anna viktig motiv, og i 37. dikt blir 39 namngjevne krigar ramsa opp. Det undra meg at det ikkje var 40, som talet veker i svangerskapet og dikt i samlinga. Men alt i 3. dikt blir det slått fast at Ma og Pa har levd gjennom 2. verdskrigen, som då blir den førtiande. Denne typen oppramsingar er eit verkemiddel Wardenær har brukt før også, til dømes i oppramsinga av våpenslag og ord henta frå menneskets biologi i Paradiseffekten, som også samanstiller kjærleik, krig og religion. Språket er det som kan binde saman alt som finnast på «stigen» mellom liv og død, også «stedet der håpet for det neste århundrets mennesker skal overvintre» (16. dikt).

Som Inger Elisabeth Hansen, Moe-Repstad og Rimbereid viser også Wardenær eit politisk engasjement kor miljø-øydelegging er éin av mange trugslar. Sentral i Forløp er den buddhistiske legenden om havskilpadden, som her opptrer «med to gram bly akkumulert i leveren og en remse plastfiber viklet rundt hodet og høyre luffe» (34. dikt). Naturen har alltid blitt brukt som symbol i poesien, så det ville nesten vore rart om ikkje poetane kommenterte utviklinga ved å la dyr dukke opp i dikta i same tilstand som vi no kan finne dei i naturen. Havskilpadden blir dermed ståande som symbol både for alt som må klaffe for at eit nytt menneske skal kome til verda – i tråd med den buddhistiske legenden – og for håpet om at nytt liv kan overvinne miljø-øydeleggjingane.

Eit viktig spørsmål i boka er: «Hva holder denne verden oppe?» Ifølgje ein jødisk myte er det trettiseks utvalgde, gode menneske som held verda oppe, og i Forløp peikar Wardenær på vanlege, idealistiske menneske som Ma og Pa. Det politiske engasjementet blir personifisert i Pa, «aktivist og drømmer» (28. dikt), medan Ma vel må seiast å personifisere den livgivande kjærleiken. Men Wardenær viser også til den godleiken – og det håpet – ulike religionar forkynner og praktiserer. Slik fører ho saman eit religiøst og eit politisk perspektiv på eit vis som skil seg ut i vår intellektuelle og politiske samtid.

Meir enn luftige ideal
Pa gir tidleg i boka den gravide Ma eit smykke med eit Virgil-sitat inskribert: «Omnia vincit amor. ‘Kjærligheten overvinner alt.’» Bruken av same sitat i fødselsscena i siste dikt og den generelle harmonien i skildringa av familielivet kan bli i overkant søt. Men når ein ser på kontrastane Wardenær drar opp og korleis alle elementa i boka spelar saman, blir det tydeleg at ho i Forløp nyttar konkretisering på ein måte som nærmar seg religiøse visdomstradisjonar, men fundert i vitskap og filosofi.

I fødsels-diktet brukar ho to sitat. Det eine er frå «FNs åttende armé i Korea»: «Inntil dette tidspunkt er det ikke inntruffet våpenhvile. Det er håp, men håp må ikke saboteres ved ønsketenkning.» Det andre er Thomas Aquinas’ definisjon av håp som legg stor vekt på vilje og realisme. Dermed går tankane mine til refsande filosof og miljøforkjempar Arne Johan Vetlesen som i kronikken «Viktigere enn håp» (Aftenposten 20. oktober 2013) åtvara mot eit optimistisk håp som gjer at vi ikkje finn det naudsynt å handle for å hindre klimakrise. Ved å skildre så konkret både det sårbare, framveksande livet og alt som trugar, og gjennom fokuset på den kjempande, fødande Ma, formidlar Wardenær på si side at vi er avhengige av tru, håp og kjærleik, men at det må vise seg som ein viljesstyrt kamp.

Med si enklare og meir emosjonelt appellerande form matchar ikkje Forløp den litterære finessen i Wardenærs førre og kanskje aller beste diktsamling: Passord: Kairos (2013). Men Forløp er sjarmerande ved første lesing og klok ved nærlesing, og eignar seg godt som inngang til ein særprega og viktig forfattarskap. Ikkje minst er Forløp ei godt «tima» oppfordring til å kjempe for det vidare forløpet.

Meldinga er tidlegare publisert i BLA nr. 4/2016

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: