Kari Løvaas: Og de skjønte at de var nakne. Om skam og beskyttelse

Kari Løvaas viser at evna til å kjenne skam også er evna til å kjenne empati og glede i møte med andre. 

I ei vidunderleg lærd og djuptenkt essaysamling undersøker Kari Løvaas skam som antropologisk og etisk vilkår i samfunnet. Mot polariseringa mellom skam og skamløyse set ho skamsensibilitet som uttrykk for at mennesket er grunnleggjande sosialt, med evne til å møte «Den andre». Det er Lévinas som er den filosofiske leiestjerna for teksten, men Løvås klarar på førebiletleg vis å sameine kunnskap om og innsikt frå ei lang rekkje skribentar i utforskinga av ulike dimensjonar ved fenomenet skam.

Teori og livserfaring
Løvaas gjer svært interessante lesingar av forfattarar som Dag Solstad, Elfriede Jelinek, Tor Ulven og Kristian Lundberg, og ho både brukar og kritiserer tenkjarar som Giorgio Agamben, Freud og Simone Weil. Ikke minst brukar ho si eiga livserfaring på ein måte som både gjer problemstillingane levande og forklarar interessa for temaet.

Løvås er litteraturvitar og fotograf, tidlegare kritikar i Morgenbladet, men no doktorand ved Karlstads universitet i Sverige. Essaya har blitt til gjennom deltaking i «Fria Seminariet i Litterär kritik», eit miljø som samlar nordiske forfattarar og kritikarar.

Teksten krev kjennskap til humanistisk fagterminologi, og spesielt det innleiande essayet står i fare for å trøytte lesaren med ei opphopning av litterære referansar. Men Løvås drar det fint saman i ein nydeleg konklusjon eg gjerne vil sitere her:

Skam er på mange måter knyttet til blikket, det er de andres dømmende og avslørende blikk som framkaller skam, og med det ofte ønsket om å forsvinne. Samtidig er vel også det sosiale, eller det menneskelige møtet, det eneste mulige stedet hvor skammen kan overskrides og en form for nåde innfinne seg. Kanskje i form av et blikkmøte hinsides tildekkingens og avdekkingens logikk, der blikket verken gjennomskuer, fastholder eller fordømmer, men tillater, skjenker eksistens – et slags kjærtegn: «Jag såg ett par varma ögon», skriver Ekelöf: «Jag glömde dom aldrig».

Derfrå går det berre oppover. Sjølv om språket er akademisk, framstår det ikkje som jålete eller kronglete. Fokuset er på innhaldet, som er glassklart formidla.

Frigjering frå skam
Sin eigen bakgrunnen som misjonærbarn i Bangladesh tematiserar Løvås i lesinga av Hanne Ørstaviks roman kallet – romanen. Men sjølv om dogmatikken har fått vike for ein opnare mystikk, går ekkoet av dei kristne grunnverdiane gjennom heile boka: Idealet er det audmjuke, opne mennesket som gledar seg over å bli tatt imot med tillit og kjærleik av ein aksepterande fellesskap. Men empati kan bli erstatta av «skamraseri» om ein gjentekne gongar blir avvist og nekta ein slik fellesskap, og det vert også eit perspektiv på 22.juli-terroren.

Men mest av alt er dette ei bok som gir eit solid grunnlag for å skjøne den sjølvbiografiske bølgja i litteraturen, kor frigjering frå skam har vorte sentralt.

I omtale av Karl Ove Knausgård stiller Løvås seg kritisk til den poserande og omsynslause sjølvutleveringa som bryt med både sosiale og litterære normer. Faktisk kallar ho pratet om litterært sjølvmord for pubertalt, men meinar at Knausgård blir vaksen når skriveprosjektet rører seg over i eit kjærleiksarbeid for å finne det litterære uttrykket som kan «overskride kløften mellom indre og ytre». Den store appellen i Min kamp-prosjekt forklarar ho slik: Å vise sitt såra anlet ubeskytta, har gitt forfattaren enorm karisma fordi den sosiale risikoen aktiverar lesaren si kjensle av ansvar.

Raudnande tekst
Kanskje vert essaysamlinga best oppsummert i det skillet Løvaas drar mellom avslørt og openberra sanning. Bekjenning kan også vere ein prosess for å bli heil og finne balanse, å vise fram noko av seg sjølv, ikkje skamlaust og formlaust, men i «svakhet uten feighet». Av dette veks det fram eit vakkert bilete på litteraturen som eksistensiell møteplass: «- at teksten rødmer?» Ein tekst kan røpe meir enn forfattaren er medviten, men han kan likevel vere medviten om at dette skjer, og ha tillit til at lesaren vil ta imot i sosialt ansvar.

Eg veit at eg har gitt meg over til referatet i denne meldinga, men det vart uimotståeleg: Dette er inspirerande og eksisteisielt viktig litteraturkritikk!

Teksten er tidlegare publisert i Dag og Tid, men noko utvida for bloggen. 

Les også Håkan Lindgrens omtale av boka i Svenska Dagbladet

Advertisements

One response to “Kari Løvaas: Og de skjønte at de var nakne. Om skam og beskyttelse

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: