Gro Dahle: Loop

Verden gjort underlig: I Loop skriver Gro Dahle poetisk, morsomt og naivistisk om hvordan verden blir til for hver og en av oss.

Disse korttekstene er spennende lesning, men først og fremst på det språklige planet. Dette er ikke en slik bok du leser for å se hvordan det går, men en slik bok du leser om igjen for å se hvordan det står. Den lille, rare og fine boka kan skildres som en slags dannelseshistorie for den kvinnelige hovedpersonen, og har da også undertittelen En loggbok. Men de korte prosatekstene på omtrent én side beveger seg i mellomrommene mellom sjangrene. De kan være både dagbok, fabel eller en diktsyklus, og de føyer seg løselig sammen til et slags romanunivers. Bokomslaget viser det matematiske tegnet for uendelig. Inni boka finner vi en skildring som forener det unike ved ett menneskes liv med de sykliske mønstrene vi inngår i.

Gåtefull
Vi følger bokas jegperson fra skapelsen av en verden, gjennom en smertefull sosialisering til ny trygghet. Boka har tre deler: Inngang til paradis, Exit og En ny himmel. De kan leses som skildringer av henholdsvis barndommen, med sin umiddelbarhet og oppdagelse av verden, tenårenes identitetskrise og sosiale usikkerhet, og et voksenliv sammen med en livspartner, med de konfliktene det innebærer. Men en slik inndeling er forenklende.

Gjennom en punktvis fortellermåte som legger seg nær det irrasjonelle og drømmeliknende, løses sammenhengen mellom ett konkret liv og teksten opp. Noen steder kan skildringene like godt leses som bilder på enkle stammekulturers møte med mer kompliserte samfunn, eller hele menneskehetens sivilisasjonshistorie. Dahle filosoferer rundt hvorfor språk oppstår, hvordan det først åpner verden for oss, deretter former verden for oss, og til sist blir regler vi føler oss bundet av. Gåtefulle sammenhenger og uventet ordbruk gjør tekstene poetiske og interessante, og språket blander stilnivåer, som Bibel-allusjoner, hverdagsspråk og absurd billedbruk. De absurde innslagene spraker av fantasi og språkglede, og hever leseropplevelsen mange hakk. Her nærmer teksten seg diktet; innholdet formidles først og fremst gjennom metaforer og allusjoner. Andre ganger formidles innholdet enkelt, direkte og lett gjenkjennelig. De uventede vriene og hoppene i teksten gjør lesningen morsom som en tur i berg og dal-bane med mange looper som får deg til å se verden opp ned.

Samtidig er det noe velkjent med problematikken, om hvordan «naturmennesket» sliter med å forstå de sosiale reglene. Er vi ikke sosialiserte fra første vræl? Dette «naturlige» er vel heller noe vi må lete oss tilbake til gjennom fantasien og kunsten. Men det naive blikket synliggjør sosiale spilleregler på en morsom måte, for eksempel lytterollen med sine standardiserte fraser, og venninnepraten om alt og ingenting. Ved å dra den sosiale usikkerheten vi alle kan føle lenger enn langt, skaper Dahle en befriende humor:

Jeg får blomster. Det skal være en gave, en påskjønnelse. Så fine, sier jeg. Tusen takk. Jeg er i tvil om jeg har takket nok. Jeg tar i litt for å være på den sikre siden. Tusen, tusen takk, sier jeg. Det er altfor mye. Jeg klarer ikke stoppe. De er helt fantastiske. Nå er jeg over streken. De ser på meg, brydd. Jeg har lyst til å gråte. Jeg smiler fra øre til øre. Jeg klarer ikke stoppe. Den fineste buketten jeg har sett, sier jeg og vifter med buketten.

En ny himmel
Gro Dahle er kjent for å innta barnets ferske blikk på verden. Dette forbindes gjerne med det originale, ukompliserte og morsomme. I Loop representerer dette blikket like mye fremmedgjorthet, sosial redsel og anstrengelser for å greie den tilpasningen som framstår som tvingende nødvendig. Skammen knyttes til språket, som vi beskriver hverandre med og sammenligner oss gjennom. Opplevelsen av skam blir igjen drivkraften bak hovedpersonens forflytning fra den tilnærmede paradisiske uvitenhetstilstanden til det gjennomregulerte samfunnet. Samtidig kommer det fram at den tilsynelatende «paradislignende» tilværelsen ikke var et værende sted for hovedpersonen, det var noe kunstig med harmonien, og hun ble tiltrukket av det disharmoniske. Derfor går det ingen vei tilbake.

Veien til En ny himmel går gjennom relasjonen til et annet menneske. Dermed sluttes også sirkelen, eller loopen, idet hovedpersonen på siste side nærmer seg en ny verdens skapelse, hvor hun skal være den formgivende. Dette gjør Dahle på en stilsikker måte, og det blir rent vakkert når hovedpersonen endelig er i stand til å klippe hull i «all verdens fryktelige tapeter. Blendverk, sansebedrag og illusjon» for å skape sine egne figurer.

«Underliggjøring» er når litteraturen får oss til å se verden med nye øyne, noe som ofte har blitt definert som litteraturens viktigste oppgave. Dahle gjør verden både underlig og gjengjennelig, men først og fremst sprenger hun språket så verden kan bli litt åpnere.

Tidligere publisert i Vårt Land.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: